Jaktbare arter i Polen

Bisam lever i ferskvannsmyrer, sumper, innsjøer og saktegående elver med sumpvegetasjon.

Dåhjorten holder til i åpen lauvskog, blandingsskog, parklandskap og gressmark med spredt dekning.

Elgen lever i barskog, blandingsskog av bar- og lauvtrær og i våtmark med vierkratt over hele den nordlige halvkule.

Fasanen trives i et variert jordbrukslandskap med hekker og kratt, skogkanter og takrørbelter.

Grevlingen holder til i blandingsskog og barskog, i kratt og på beitemark, fra lavlandet og opp i moderat høyde.

Grågåsa holder til i ferskvanns- og brakkvannsvåtmarker – innsjøer, myrer, elvedaler og laguner langs kysten – fra lavlandet opp i moderate høyder.

Hjorten bruker blandingsskog, åpen lynghei og fjellterreng fra havnivå og opp i alpine strøk.

Iller i lavereliggende områder med tett vegetasjon, sumpmark, og steinete strender.

Jerpa holder til i barskog og blandingsskog med tett undervegetasjon, særlig der det står bjørk- og orekratt i det boreale og tempererte beltet.

Krikkanda holder til på grunt ferskvann – våtmark, myr, tjern og stilleflytende elver med sump- og kantvegetasjon.

Muflon lever i åpent, steinete fjellterreng med sparsom vegetasjon, kratt og gressmark.

Måren lever i barskog og blandingsskog, i løvskog og i kratt.

Mårhund holder til i blandingsskog av løv og bar, langs vassdrag og i kantsonene mot dyrket mark, fra lavlandet og opp til omkring 2000 meter.

Gripartridsen lever i åpne og halvåpne landskap med kornåkrer, kulturbeiter og heismark.

Finnes i blandingsskog, jordbrukslandskap med spredte trær, parker og hager, fra lavlandet og opp til omkring 2000 meter.

Rugda foretrekker fuktig løvskog, holt og blandingsskog med myk mark, tett bunnvegetasjon og åpne driftsveier.

Rødreven lever i jordbrukslandskap, skogkanter, gressmark og kratt, i lavlandet og i moderate høydelag.

Rådyr lever i blandingsskog, kratt og kantsoner mot dyrket mark, fra lavlandet og opp i fjellskogen til 2000 meter.

Sikahjort lever i blandet skog med tett undervegetasjon, både i låglandet og på moderate høyder.

Sivbelter, ferskvannsjøer, innsjøer og elver med frodig vegetasjon og åpne vannflater.

Steinmarderen foretrekker steinete og klippete områder, gjerne i nærheten av menneskebebyggelse, steingarder og gamle bygninger.

Stokkanda lever i ferskvann og brakkvann — innsjøer, dammer, myrer og stilleflytende elver med kantvegetasjon.

Anser fabalis lever på våtmarker, tundra, og åpne sletter med grunt vann og beiter.

Sørharen holder til i åpne og halvåpne landskap som gressmark, kornåkrer, enger og dyrket mark, fra havnivå opp til omkring 2000 meter.

Toppand lever på større søer, innsjøer og coastal områder med dypt vann og rikelig vegetasjon.

Toppanda finnes på ferskvann — innsjøer, magasiner og grustak — og i brakkvann ved kysten, på åpne flater med lite sumpvegetasjon.

Tundra og arktiske sletter med fuktige enger, våtmarker og små tjern.

Vaskebjørnen bruker svært ulike habitater — løv- og blandingsskog, våtmark, sumpskog, dyrket mark og tettbygde strøk.

Minken lever i kanten av våtmark, i myrer, bekker, elver og langs innsjøbredder med tett vegetasjon og vann tett på.

Villsvinet lever i blandingsskog, kratt og jordbrukslandskap med tett dekning og tilgang til vann.

Kaninen lever i åpent gresslandskap, kratt, lynghei og lyse skogkanter med veldrenert jord den kan grave i.

Europeisk bison lever i løvskog, blandingsskog og større skogsområder med åpne lysninger.